Tirsdager er det sprangtime på stallen, og jeg pleier gjerne å være tilskuer med muntre tilrop, passer meg utmerket. Etterhvert som man blir noen år eldre, og får noen barn, ja da blir man mer og mer pysete.... Så dette med sprang.... hmm. Det er jo 4-5 år siden jeg red noe særlig sprang sist.
Så igår da vi var nesten ferdig med middag ringte Villé, og lurte på om ikke jeg kunneri på timen idag?? Hanna var på kjøretime, og Nrj trengte å brukes... Eeh, joda. Det fine med å bli spurt i siste liten er at man nesten ikke rekker å grue seg.

Før vi begynner, Hu mor ser kanskje litt beklemt ut ?? (hadde masse sommerfugler i magen i hvertfall)

Litt oppvarming, det går jo greit, pent og pyntelig.

Etterhvert ble det hinder også. Vi hoppet faktisk hel bane et par ganger, og det gikk helt bra !
Utrolig hvor man girer seg opp og gruer seg unødig... he he
Og det gir et enormt kick "å overvinne" seg selv på denne måten. Så pysete før start og i mellom slagene, men da det var min tur og vivar midt oppi det. Ja da gikk det jo veldig bra. Det vare akkurat som om "gamle kunster" absolutt ikke var glemt.
Håper jeg får låne Nrj på sprangtime en annen gang også, helt topp!
Nå skal jeg skynde meg på jobb, en kveldsvakt nå, så 4 dager fri. Det blir masse bursdagsfeiring for Annettepusen
Hanne